Ny ressurslogikk

Samfunnsentreprenørskap er en blanding av business-2.0 og kommune-3.0, sa forsker Morten Stene, Nord universitet, da han presenterte ReSeNS-posjektet på et styringskomitemøte for Interreg Sverige–Norge nylig.

Med det mente Stene at samfunnsentreprenørskap er virksomhet som har uløste samfunnsbehov som drivkraft, og som ligger i skjæringspunktet mellom frivillighet/ildsjeler, ideelle organisasjoner, offentlig velferd og næringsliv.

- Blanding av sosialt-/samfunnsmessig engasjement og forretningslogikk er litt krevende, sier Stene. Det kan virke som et motsetningsforhold. Dette er noe av det vi ser på i ReSeNS-prosjektet. Hvordan få bærekraftige forretningsmodeller.

Det skjer mye

Samfunnsentreprenørskap er et område i stadig utvikling, og med stor variasjon blant virksomhetene og personene som er engasjert. Det finnes mange definisjoner på sosialt- og samfunnsentreprenørskap.

-  De fleste er enig i at en sosial entreprenør en person som bevisst tar tak i et samfunnsproblem og etablerer en ny løsning, sier Stene. De drives av å skape sosiale resultater, og å organisere aktiviteten rundt løsningen sin på en måte som gir selskapet levedyktighet på lang sikt.

Velferdsprofitører?

- I den grad vi opplever skepsis til sosiale entreprenører – populært uttrykt som velferdsprofitører -  handler det oftest om betenkeligheter til kommersielle aktører og private leverandører inn mot en offentlig finansiert velferdssektor.

- Kan en sosial entreprenør gå med økonomisk overskudd? Og kan man være opptatt av å levere sosiale resultater og samtidig og samtidig betale utbytte til sine eiere? spør Stene retorisk. Nøkkelen ligger kanskje i at de ikke-økonomisk effektene og verdiene – og den doble eller triple bunnlinje − må dokumenteres og inn i regnskapene. En av doktorgradsstipendiatene i ReSeNS arbeider med hvordan måle sosiale effekter. Det blir spennende å se hva hun kommer fram til. 

Nye forretningsmodeller

De forretningsmessige sosiale entreprenørene brenner på samme måte for dem de hjelper. Men de ønsker å styre sin egen aktivitet, uavhengig av snille givere og årlige, usikre bevilgninger.
- Derfor oppstår det en verden rundt nye forretningsmodeller der selskaper med sosiale formål skaffer seg inntekt på egen hånd, sier Stene.

Styrken i slike modeller er at de kan vokse i takt med hva markedet er villig til å betale for tjenestene. Svakheten er at markedene kan være uvante med å kjøpe og betale for sosiale goder og dermed har lav innkjøpskompetanse og betalingsvilje.

Selve målgruppen entreprenørene jobber med har ofte ikke betalingsevne, og da er man avhengig av å finne andre som ser verdien av den sosiale effekten som skapes – og vil betale for den.